Dette innlegget skal handle om fotball (allerede her kan jeg tenke meg at en del lesere faller fra… og dere er tilgitt).
For å sette tonen kan det være på sin plass å gå i klisjéfella og hente fram et kjent sitat (som finnes i ulike versjoner) kreditert den britiske fotballspilleren Bill Shankly: “Someone said to me ‘To you football is a matter of life or death!’ and I said ‘Listen, it’s more important than that’.” En gammel klassiker til glede for nye lesere, som det står i Donald-bladene.
Hadde du spurt meg for 10-15 år siden, så ville jeg sagt at jeg er VELDIG interessert i fotball, ja nærmest fanatisk. Men sånn er det ikke lenger. Nå ser jeg kanskje to-tre kamper live i året (med favorittlaget Lillestrøm), en og annen landskamp eller Champions League-kamp på TV, samt selvfølgelig EM og VM annethvert år. Men den store lidenskapen mangler. Jeg biter ikke lenger negler i stykker under kampene, jeg brøler ikke ut i ren frustrasjon eller ekstatisk glede lenger, jeg gråter ikke på grunn av fotball. Et sunnhetstegn? Kanskje det, men hva skjedde egentlig?
