For å sette tonen kan det være på sin plass å gå i klisjéfella og hente fram et kjent sitat (som finnes i ulike versjoner) kreditert den britiske fotballspilleren Bill Shankly: “Someone said to me ‘To you football is a matter of life or death!’ and I said ‘Listen, it’s more important than that’.” En gammel klassiker til glede for nye lesere, som det står i Donald-bladene.

Hadde du spurt meg for 10-15 år siden, så ville jeg sagt at jeg er VELDIG interessert i fotball, ja nærmest fanatisk. Men sånn er det ikke lenger. Nå ser jeg kanskje to-tre kamper live i året (med favorittlaget Lillestrøm), en og annen landskamp eller Champions League-kamp  på TV, samt selvfølgelig EM og VM annethvert år. Men den store lidenskapen mangler. Jeg biter ikke lenger negler i stykker under kampene, jeg brøler ikke ut i ren frustrasjon eller ekstatisk glede lenger, jeg gråter ikke på grunn av fotball. Et sunnhetstegn? Kanskje det, men hva skjedde egentlig?

Mitt liv som fotballsupporter begynte nok med cupfinalen mot Tromsø i 1986. I hvert fall kan jeg ikke huske noen fotballkamper før det. Utenfor Ullevaal stadion var Tromsø-tilhengerne fulle, ville og gale, og de påsto at Lillestrøm ville få bank. Vi måtte bare le av dem. Tross alt hadde LSK vunnet serien noen uker tidligere, de var Norges beste lag og nærmest uslåelige. Tromsø vant kampen 4-1, og frøet til mitt liv som fotballsupporter ble sådd der og da.

Omtrent seks år seinere er vi på vei mot Åråsen stadion og semifinale i cupen mot Kongsvinger. Pappa parkerer bilen ganske langt unna stadion for å unngå kø på vei hjem, så vi må gå et stykke før vi kommer fram. Men det er godt å gå der sammen med andre forventningsfulle supportere. Raske og målbevisste skritt tar oss innover mot begivenhetenes sentrum. Den kalde høstlufta blander seg med lukten av sigarettrøyk, en spesiell type sigarettrøyk som man bare kjenner på fotballkamper. Sola skinner på Lillestrøm, og folk tenker “kanskje det endelig er vår tur til å komme til cupfinalen igjen, til å oppleve stemningen på et fullsatt Ullevaal”. Selve kampen er forholdsvis kjedelig, men cirka to minutter før full tid skjer det. Tom “Bukken” Gulbrandsen får en sjanse han rett og slett ikke klarer å bomme på. Ballen triller som i sakte film inn ved den ene stanga. Vi leder 1-0 og er i cupfinalen! LSK-spillerne henger rundt halsen på hverandre og løper nesten over hele banen for å feire. Jeg snur meg for å juble sammen med de rundt meg, men plutselig hører jeg et “åååhhh”, og i det jeg vender meg tilbake mot banen så ser jeg Kongsvingers på denne tiden notoriske målskårer Kjell Roar Kaasa stå helt alene på 7-8 meter, og derfra skyter han så hardt han kan. Ballen fyker rett opp i tverrliggeren, ned på streken og ut igjen… Herregud, er det mulig? Der var det utrolig nære på at plassen i cupfinalen røyk. Men like etterpå kan vi trekke pusten. Vi er i finalen og kan glede oss til den enorme festen i slutten av oktober. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen ved tanken.

Mons Ivar Mjelde, 90-tallshelt

Fra finalen i -92 er det dette jeg husker: Togturen fra Lillestrøm til Oslo sammen med ravende fulle, glade supportere i alle aldre. Den høylytte syngingen som ble enda kraftigere inne i en togkupé. At vi sto som sild i tønne rett bak det ene målet (dette var lenge før det kom krav om bare sitteplasser på arenaene). Lommelerka med glødende sterkt brennevin som sirkulerte på tribunen; følelsen av noe forbudt for en 16-åring. Den enorme stemningen, alle skjerfene og de helt magiske bengalske lysene som ble tent da spillerne entret banen. At alt rundt oss ble tåkelagt og at noen fikk aske fra lysene i håret og på skuldrene. Og fra kampen? Det er to øyeblikk som sitter igjen. Det første er på stillingen 2-1 til Rosenborg. Lillestrøms raske og tekniske kantspiller Tom Buer kommer seg opp på venstrekanten, drar av RBKs Trond “Rambo” Henriksen så sistnevnte nesten er på vei ut av stadion, før han slår et helt perfekt innlegg til Mons Ivar Mjelde. Her må man ikke glemme (som Arne Scheie muligens ville sagt i dag) at Mjelde på denne tiden var en av kanskje verdens beste hodespillere. Med et perfekt innlegg og ingen som markerer, så MÅ det bli mål. Vi bak mål vet det, Mjelde selv vet det, og Ola By “Jeg må spy” Rise i målet vet det nok godt han også. Vi har hendene over hodet FØR Mjelde header ballen inn. Det er som om alt går i langsom kino, og jeg kan fortsatt huske uttrykket i Mjeldes ansikt rett før han styrer ballen inn i hjørnet… Det andre minnet er selvfølgelig Rosenborgs seiersmål på overtid. Nedturen, uflaksen i det Stig Inge Bjørnebyes skudd treffer Arne Erlandsen og spretter inn i Frode Grodås venstre hjørne. Stillheten på vår tribune, gleden og lyden fra andre siden av stadion. Vi forlater arenaen sekunder seinere, før premieutdelingen, og vi er enormt skuffa.

Veldig mange fotballinteresserte i Norge på denne tiden (og i de følgende 10-15 årene) ville nok kjent seg igjen i følgende omskrivning av Gary Linkers kjente sitat: Fotball er et spill der 22 mennesker løper etter en ball i 90 minutter, og til slutt vinner Rosenborg.

Året etter fikk vi revansj mot RBK ved at vi slo dem 3-1 i fjerde runde i cupen på Åråsen. Den alltid mektig upopulære Gøran Sørloth skåret for RBK et stykke ut i andre omgang, og de fleste trodde da at det skulle bli tap for trønderne IGJEN. Men nevnte Mjelde ville det annerledes. I løpet av kort tid hamret han inn 3 (tre) mål med føttene (!), og vi vant 3-1. Aldri har jeg vært på en kamp med like bra stemning som denne. Det var magisk.

Noen uker senere møtte vi Fyllingen på bortebane i cupen. Jeg fulgte kampen på lokalradioen Radio Nero, og fikk høre at LSK dominerte kampen totalt, men at de sleit med å skåre. Fem minutter før slutt fikk Fyllingen et innkast i nærheten av LSKs sekstenmeter. Dette var omtrent første gang de var på Lillestrøms banehalvdel, men det hindret dem ikke i å nikke innkastet videre rett i krysset. Tap 1-0 var et faktum, og det var etter denne kampen at jeg for første og sannsynligvis siste gang gråt etter en fotballkamp… Jeg hadde sett så sterkt fram til å få oppleve en cupfinale på nytt, og at det denne gangen skulle ende med seier.

Dennis Schiller, LSK-legende

Etter dette har det stort sett gått nedover med interessen. Joda, jeg var fly forbanna og sparket i gjerdet på Åråsen da Odd utlignet rett før slutt mot Lillestrøm seint på høsten i 2001, og dermed sannsynligvis ødela LSKs gullsjanser. Og selvfølgelig var det veldig stort da Rekdal satte straffen mot Brasil i -98, men det siste der er liksom noe annet. Det var noe ALLE var med på… Mye av sjarmen med fotballsupporterlivet er jo det at man har det litt for seg selv, eller sammen med en gruppe på 100, 1000 eller 10.000 andre. Men hvis alle rundt deg holder med det samme laget, da er det slutt.

Vel, nok oppramsing av gamle fotballminner for denne gang… Hva har skjedd siden disse minnene ble lagret i hodet mitt? De gamle tretribunene på Åråsen er borte. Man står ikke lenger der og smiler for seg selv mens man lurer på om hele tribunen kommer til å rase sammen. Det er satt inn stoler der hvor det før var ståplasser. Sikkert fint for sikkerheten, men jo tettere man står, jo bedre stemning blir det. Og hvor er det blitt av mannfolka som skrek ut alle de morsomme, skandaløse og provoserende kommentarene under kampens gang? Mulig at de finnes fortsatt, men jeg hører dem ikke lenger. Jeg snakker om de lett negative mennene som med ironisk distanse og ultraskarpe tunger slenger ut meldinger til både egne spillere og motstanderens. Oftest gikk det ut over egne spillere, sånn som for eksempel da LSKs back Bjarne Sognæs måtte tåle meldinger av typen “Ikke til Sognæs!!” så høyt at alle på stadion hørte det. Eller etter at Anders Jacobsen (også kalt Anne Jacobsen en stund) gikk ut i lokalavisa og oppfordret publikum til å støtte spillerne i stedet for å skjelle dem ut; at man burde komme med ros og ikke ris. I neste kamp ble ALLE involveringer fra Anders (selv de aller enkleste pasninger) møtt med høylytte kommentarer av typen “Bra, Anders!!!”.

Ja ja, fotballen kommer nok til å leve videre, og jeg tror neppe at jeg kommer til å kutte den helt ut. Likevel – lukten av sigarettrøyk på tribunen er svakere enn før, det kribler ikke lenger i kroppen i timene før kamp, jeg lukker ikke øynene og prøver å oppildne hver enkelt spiller mens jeg hører på P1s direktesending på radio. Det betyr mindre for meg.

Men når det er sagt; gi meg en seriefinale mot Rosenborg eller Vålerenga, med fem minutter igjen å spille der vi kun trenger ett mål for å vinne serien, og et publikum som samlet kjenner at “det er nå det kan skje!”, og der denne kollektive følelsen bare vokser og vokser og til og med trenger seg inn i hodene til alle spillerne på banen, slik at vi på tribunen faktisk er med på å avgjøre kampen. Plasser meg midt i denne situasjonen, og jeg kan love at gløden vil komme. Kan hende vil jeg også gråte en liten skvett.

Jeg er glad i dokumentarer, og gjerne av den litt sære og forunderlige sorten. For en liten stund tilbake ramlet jeg tilfeldig over den korte men sjarmerende og ganske interessante dokumentaren “Täcken på hjärnan” fra Sveriges Television. Den er tilgjengelig på web-TV fram til midten av november 2009, varer bare i 23 minutter og kan sees her.

Den handler kort fortalt om hvordan ulike mennesker (her representert ved noen ganske få) behandler og visualiserer tall, siffer, bokstaver, år etc. Det blir tidlig klart at ulike mennesker har vidt forskjellige måter å se for seg disse tingene oppi hodene sine på, og at for noen er tallene og bokstavene nærmest fiender, mens andre koser seg med dem og kan ramse opp en rekke favorittall.

For noen mennesker er tall og bokstaver knyttet opp til helt bestemte farger. Det vil si, disse menneskene opplever en sterk relasjon mellom et bestemt tall eller en bestemt bokstav og en tilhørende farge. Dette fenomenet er en form for synestesi, som er et nevrologisk basert fenomen der stimulering av én del av hjernens sanseapparat leder til automatiske ufrivillige opplevelser i et eller flere andre sanseapparat. Ifølge Wikipedia er dette en tilstand som cirka 1 av 23 opplever i større eller mindre grad, og kombinasjonen tall/bokstaver/ukedager mot farger er den mest vanlige.

Jeg for min del har ikke slike fargeopplevelser knyttet til hverken tall, bokstaver eller ukedager, men jeg kan av og til få lette fargeassosiasjoner når jeg lytter til musikk, noe som heller ikke er uvanlig.

Det som kanskje ER litt uvanlig (man vil jo gjerne være litt spesiell!) når det gjelder mine egen mentale bilder, er at jeg har et kalenderår som beveger seg i retning MOT sola. Det klart vanligste ser ut til å være at året beveger seg medsols, eller at man ikke har noen klar visualisering av året i romlig forstand i det hele tatt, kun en oppfatning av årstider/måneder som noe som kommer etter hverandre. Den ene personen i den svenske dokumentaren nevnte at han ser for seg året motsols, men at han aldri hadde møtt noen som hadde det på denne måten. Jeg sendte ham derfor en mail og fortalte at jeg deler opplevelsen hans. Svaret fra ham kom etter noen dager, og han takket for henvendelsen min, og kunne fortelle at det var flere som hadde tatt kontakt med ham om det samme. Så kanskje er vi ikke så spesielle likevel!?

Til slutt et lite bilde på hvor store utslag farge-synestesi kan få. Bildet er hentet fra Wikipedia.